Ingrid i Verden

Jeg har fått meg ny blogg, en finere, bedre og som er lettere å følge med e-post, i anledning ny tur snart. 

Adressen er ingridiverden.wordpress.com, og jeg håper det er mange som vil følge den også.

Takk for meg.

Her er en liten oppdatering på de siste dagene.

Rundt månedsskiftet var vi i Labuhan Bajo. Vi leide et skip, som jeg allerede har lagt ut bilde av, og mannskapet tok oss med rundt til Komodo-øyene hvor vi gikk på safari for å se de beryktede varanene som ikke finnes noe annet sted i hele verden. De var dødeskule og kjempestore, med alt for mye hud. De kan bli opp til 3 meter lange og ser ut som "små" dinosaurer, de kan løpe 18 km/t og de dreper ved bitt. Det som er litt tøft er at når de skal drepe et bytte, biter de dyret, f.eks en okse, og følger etter det opptil flere uker før dyret dør. Varanene har så mye bakterier i spyttet at såret blir infisert og dyret dør etter noen uker pga infeksjon. Mennesker kan også dø, om ikke de får sterk antibiotika. På baten gikk tiden bort på bading, kortspill, soling og generell hygge, det var veldig deilig med en liten ferie etter to uker med intervjuer. Vi sank ikke skuta, men Brage rev en porselensvask ned fra veggen så den ble ødelagt, og gjorde med det listen over ødelagte ting på turen enda lengre.

På flyplassen i Labuhan Bajo ble det mye venting, men det verste var vel at vi måtte veie oss på bagasjevekta. Det var fryktelig pinlig. Jeg lurer på om de hadde gjort det samme hadde vi flydd innad i Norge. Vi hadde noen timer i transit på Bali og var fremme i Yogya på kvelden. Hadde en dag på Yogyas beste universitet med forelesninger om Javanesisk kultur, ganske spennende greier, før vi dro ut i landsbyene dagen etterpå.

Vi ble delt opp i grupper igjen, denne gangen skulle jeg være på gruppe med Brage, Susann og Ngoc. Vi bodde i et tradisjonelt hus hos en liten familie i Beji, en landsby halvannen time utenfor Yogya. Familien bestod av Rolf, Kepala dusun-en (leder av en del av landsbyen) på 30 år som var 12 i hodet og kjempefestlig, og de eldre foreldrene hans som var farmere. Alle gruppene bodde i samme område hos forskjellige Kepala dusun-er, så det var lett å holde kontakten, spesielt fordi vi lånte mopeder og farta rundt på de. Hver gruppe hadde også guider/tolker, vi hadde Solfrid og Berit, som egentlig het Rizka og Dinda. De var kjempesøte. Vi ga dem norske navn, og de ga oss indonesiske, så det skulle bli lettere for oss alle. I løpet av dette femdagers oppholdet har vi fått gjøre og lære mye rart, vi har vært i rismarken og høstet risen, vi har plukket maisen fra kolben, lært å spille tradisjonell indonesisk musikk i form av xylofoner og gong-gong, vært vitne til transe-dans og blitt kledd opp i tradisjonelle klær med tilhørende sminke, besøkt en prekinderkarten, spilt volley med de lokale og vært på en tofu-fabrikk som ikke egentlig var en fabrikk, men et lite produksjonsområde i hagen til en familie, hvor kakerlakkene florerte. Men det verste var transedansen. Det var 6 gutter i 15-25 åra som danset en tradisjonell dans og levde seg såpass inn i det at du kunne se i øya deres at de ikke var psykisk til stede. Noen av de faket jo bare, men et par av de var virkelig såpass inne i det at det nesten var skummelt. De hadde en åndelig leder, antar jeg, som trakk åndene ut av dem mens de skrek på slutten. Det var utrolig spesielt å se gutter på vår egen alder ligge på gulvet, spise som hunder, oppføre seg som kyllinger og knaske på røkelse. Og når vi gikk stod de å sa hadet til oss. Fascinerende!

Siste dagen i Beiji hadde vi fremføring av de musikkstykkene vi hadde lært, det var interessant. Spesielt siden vi var kledd opp i disse flotte draktene med førti lag sminke og en stor boks hårspray per hode. Dusjen etterpå tok litt ekstra tid, for å si det sånn. Tilbake i Yogya hadde vi avskjedsmiddag og et tett program med avslapping, som Stein så fint sa det. Vi pakket koffertene og dro til flyplassen i Yogya på onsdagen rundt 1.

Flyet gikk så videre til Kuala Lumpur, det tok to timer fra Jakarta, hvor vi var en times tid eller to i transit. Vi tok en family-van til hotellet og ble ganske positivt overrasket, det var absolutt ikke ille. Jeg delte rom med Pernille, mens de tre andre delte rom lenger bort i gangen, og vi la oss med en gang vi hadde kommet frem, vi var ikke fremme før rundt 1 på natta. I Kuala Lumpur er det shopping som har stått på timeplanen, stort sett, vi har vært på senteret under Petronas tre ganger og på Bukit Bintang hvertfall 2. Det er mye vestlige butikker der, mye merker, og det er bare litt billigere enn hjemme. Vi har vært ute på restaurant og spist hver dag, og det har gått i vestlig mat, ikke nasi eller mie goreng! Første dagen i KL ble jeg dårlig, antagelig matforgiftet fra dagen før, og lå på hotellet og koste doskåla hele ettermiddagen, etter å ha spydd på Petronas. Heldigvis varte det bare en dag. Jentene fant en tapasrestaurant den dagen jeg lå på hotellet, hvor de hadde kjempegod mat. Der spiste vi to ganger til etter det, inkludert på bursdagen min. Vi kom oss aldri opp i Petronas-tårnene, men vi har vært oppe i det andre, høyere tv-tårnet, noe à la det i Beijing. Vi har også vært på Central Market og i Chinatown, som egentlig bare var en markedsgate. Det har vært deilig med litt avslapping og ferie, varme og ac, i en litt mer vestlig by etter såpass lenge på landsbygda. Selv om vi har hatt det helt utrolig bra, hvertfall jeg.

Siste dagen i KL møtte vi 6 av de som har vært på Bali etter feltkurset, så vi spiste tapas med de før vi dro til flyplassen. Vi tok flyet klokken 1 om natta fra KLIA til Stansted, hvor vi landet 0705 om morgenen, London-tid. Flyturen på 14 timer gikk overraskende fort, vi sov nesten hele turen, hvertfall 9-10 timer. Det var ingen tv eller filmer å se på, det måtte man betale ekstra for (Air Asia i et nøtteskall), og det gadd vi ikke. Da var det like greit å sove. Fremme i London ventet vi en stund på Stansted før jentene tok flyet hjem og jeg dro inn til sentrum for å møte Trond Erik. Nå er jeg i leiligheten hans i London og skal bli her til mandag, da jeg skal fly til Rygge på formiddagen.

Jeg gleder meg til å komme hjem til Norge, med norsk språk, norsk mat og norske vaner, men jeg har hatt det utrolig på tur. Jeg har opplevd så mye, vært i så mange land, møtt så mange herlige mennesker, lært om så mange kulturer og lært utrolig mye generelt, både om meg selv og om den utrolige verden vi lever i. Det er ingen bedre måte å lære på enn å oppleve det selv!

Videre, hjemme i Norge, skal vi skrive en rapport fra oppholdet i Indonesia som blir vurdert som en eksamen, med alle intervjuer, opplevelser og bilder av ting vi har opplevd. Jeg vil legge ut linken til den når den er ferdigstilt, den kommer i form av en webside.

Jeg har valgt å ikke blogge noe fra London, da det er såpass likt som hjemme at det sikkert ikke blir noe morro å lese. Derfor avslutter jeg her. Tusen takk til de som har fulgt meg på bloggen, det har vært trivelig å skrive for dere. Jeg gleder meg til neste eventyr!

Et knippe bilder fra turen i Indonesia så langt!

 

Aper på Lombok!

Fruktsalat på Indonesisk; frukt med majones og ost på toppen. Uheldig med den!

Fint på Windy beach resort.

Kveldssol på windy beach, Mangsit, Lombok.

Svømmebassenget på Windy Beach, det var ikke feil.

Hai på fiskemarkedet, Øst-Lombok. Luktet digg!

Vi intervjuet en tradisjonell healer. En blid mann!

Kledd opp i tradisjonelle indiske drakter. Fine ell?



Fra venstre: Silje, Kathinka, Lia, meg, Therese og Kim, aka gruppe 5 på Lombok med Lia, guide/tolk.

Fett med pimpa bemo, Maumere, Flores

Flinke til å ødelegge, her er restauranten vi falt igjennom.

Havskilpadden i balje og med bånd, Flores

Søte barn, Flores.

Reggae-band fra Mony spilte på velkomst"seremonien" i Mony, Flores. Ganske flinke, men skjønner ikke at de kunne se så mye!

Vulkankraterne i Kelimutu National Park. Fargene var litt finere på ordentlig...

Trucken vi farta rundt i fra Maumere til Mony, Flores. Ingen dør, man måtte klatre, som det vises på bildet.

Kirken i Detukeli så ut i måneskinn!

Når jordraset sperrer veien tar lokalbefolkningen til spadene.

Intervjuobjekter, Mosalaki, Mosalaki og farmer, Detukeli, Flores.

Father Stephen, en festlig prest som likte AC/DC capsen sin. Han visste ikke hva AC/DC var, og hadde han visst om "Highway to Hell", hadde han nok ikke brukt den mer. Vi valgte å ikke fortelle...

Flere søte barn, Detukeli, Flores.

Brudeparet i bryllupet vi var i, tradisjon tro sittende og se ut som om de kjedet seg. Smiling og prating med hverandre er visst ikke normalt i indonesiske bryllup. Bruden var veldig pen, tho.

Typisk indonesisk mat, en stor bolle med ris og flere små tallerker med kjøtt, grønnsaker og chili. Veldig god mat på prestegården i Detukeli, hvor bildet er fra. På tallerkenen ved hånden ligger det en hel kylling med hode og føtter. Chickenfeet er ikke verst!

Robert, vår fantastiske guide innpakket i en tradisjonell sarong, i "kulda". Her med Gabriela i Detukeli.

Barna i Detukeli, våre tilskuere til alt vi gjorde, de så til og med på når vi dusjet i hageslangen.

Søte indonesere i en liten landsby utenfor Detukeli hvor vi gjorde intervjuer.

Vi fikk fine skjerf på avskjedsfesten i Detukeli.

Father Matheus og Father Stephen ved middagsbordet på avskjedsfesten.

Oss med hele kjøkkenpersonalet og noen til vi fortsatt er usikre på hvem var. Damen i rosa er kokka, jenta i blått til høyre er niesen hennes, som hjalp til på kjøkkenet.

Et tradisjonelt hus, antagelig brukt til ofringer, utenfor Detukeli.



Bumpy roads! Detukeli. Ladsbybefolkningen var glade for at de endelig hadde fått så fin vei...

Fremme i Bajawa - godt å se de andre igjen etter 6 dager i små grupper.

Busstur fra Bajawa til Ruteng.

Vulkanen i Bajawa - noen i gruppa valgte å gå opp til toppen og kom tilbake med kroppen full av blåmerker og skrubbsår.

Fantastisk fin strand mellom Bajawa og Ruteng, Flores.

Indonesisk fastfood-restaurant, maten i vinduet er ekte, i motsetning til i Japan hvor maten i vinduet var av plastikk. Det var ikke den beste maten vi har fått, for å si det mildt.. Den hadde nok ligget der en stund også. Fluene var vel et tegn på det.

Hoved-nonnen ved nonneklosteret vi tilbragte natten i Ruteng på, hun satte i gang sangen "Jesus Christ, you are my life", og vi sang med. Prøvde hvertfall.

Det å være/gjøre seg/bli hvit, det er stas i Indonesia, og det finnes kremer, såper og alt du kan tenke deg som kan hjelpe deg på veien. På kremflaskene her har de skalaer hvor du kan måle hvor hvit du er og hvor hvit målet er å bli, i likhet med den som er på Soldiox-tannkremen i Norge.

Bussen vår fra Bajawa-Ruteng-Labuhan Bajo. Dørene gikk ikke an å lukke, her gjaldt det å passe på at ting ikke falt ut mens bussen var i fart.

Vakker solnedgang i Labuhan Bajo.

Koser oss på en fin restaurant med vestlig mat og masse turister i Labuhan Bajo. Ganske godt etter mange dager med ris.

På komodo-safari på øya Rinca i Komodo-området/Flores's skjærgård.

Komodovaraner, sinnsykt stilige, utrolige dyr.

Vi kom ganske tett innpå!
 


Skipet vi leide og hadde for oss selv i tre dager. Det var ikke feil det heller.



Gjengen følger villig med på gudstjenesten to av gutta arrangerte søndag kveld om bord på skipet.



Utdeling av sukkertøy som Jesu legeme og en slurk med øl som Jesu blod skapte latter under gudstjenesten.

Japp. Der har jeg vært. En liten øy utenfor Labuhan Bajo.

Sikkerhet? Hva er det? Null stress i Indonesia! Litt plass er plass nok.

Stranda på Komodo, selveste øya.

Stuping er gøy fra rekka på båten.



Og hopping.



Og svalestup.

Det var det for denne gang, beklager at det har tatt lang tid med bildene. Jeg har nå sittet i snart 3 timer og lastet opp bilder - det tar litt tid med den internetthastigheten her. Nytt innlegg om hva som har skjedd de siste dagene kommer i løpet av kort tid - følg med!

Blogges!

Hola!

Den siste uken har vaert enormt kreativ, morsom og slitsom paa en gang. Ikke en merkelig kombinasjon, men det foeles riktig aa si det allikevel. Vi startet med denne truck-turen som jeg forklarte i forrige innlegg - trucken var fantastisk morsom aa kjoere i, men det var det bare jeg som syntes fordi sjaafoeren vaar kjoerte som en gris. De andre var redde. Veiene er jo ikke akkurat bra, lite svingete eller trygge her, men jeg koste meg for det. Fikk til og med sitte paa taket paa trucken, som de gjoer her. Mens den stod stille, selvsagt. Ble tilbudt aa sitte der i fart, men ikke med den sjaafoeren der - nei takk. Anyways, turen tok ikke saa lang tid fra Maumere til Mony som vi trodde fordi vi kjoerte saa pokkers fort, og paa veien stoppet vi paa denne restauranten for aa spise grillet fisk. "Restauranten". Naar vi kom fram, vaar truck kom selvsagt foerst i og med at vi kjoerte saa hinsides fort - bestemte vi oss for aa sjekke ut omraadet. Restauranten var fin, og alle vi ti store norske valgte aa ta turen opp paa denne plattingen paa paaler. Ikke spoer meg hvorfor, men det gjorde vi naa hvertfall. Det laa jo paa stranda, kanskje vi ville bruke den som et utsiktspunkt. Da vi skulle gaa ned igjen fra plattingen, som var relativt stor med border og stoler klare, merket jeg som var foerst paa vei ned, at det knaset noe voldsomt under foten min. Jeg saa til de bak meg: ikke traakk der, der er det raattent. Akkurat da de bak meg skulle se ned for aa se hvor jeg mente, raste hele plattingen paa paaler, eller restauranten om du vil, med 7 studenter oppaa. Foerst lo vi, for det gikk bra med alle og det var jo faktisk ganske morsomt, saa fikk vi veldig daarlig samvittighet fordi vi hadde oedelagt hele "restauranten" til disse folka her, men til slutt tenkte vi at det var like greit at vi gjorde det foer alle 25 i reisefoelget satt oppaa der med maten paa bordet. Det hadde nok vaert verre. Vi la igjen litt ekstra i tips etter maten. Utrolig hvor mye vi har oedelagt paa denne turen her - flest senger, men ogsaa en utstillingsdukke og en restaurant. Vi har oedelagt mer enn vi har utviklet, som vi er her for. And oh, the irony. Foer maten bestemte vi oss for aa gaa paa stranda mens vi ventet paa de andre. Der saa vi en hvit mann som hadde en havskilpadde i baand. Den hadde an kjoept paa et marked, sa han, for han likte ikke at dyr ble spist, saa han eide den og passet paa den i en balje paa land, og slapp den ut i havet i blant, med tau som han hadde knytt fast i borede hull i halepartiet paa skallet. Han ville ikke slippe den ut, for da kunne den bli fanget igjen. Jeg hadde lyst til aa argumentere litt, men det var en ustabil hollender dette her, saa jeg lot det vaere.

Fremme i Mony dro vi rett til hotellet. Eller. Bungalowene. De var kjempefine paa utsiden og laa paa en kjempefin tomt, men inni var det helt forferdelig. Insekter over alt, termitter og edekopper paa badet og veps utenfor doera og vinduet. Jeg brukte opp en hel flaske med baygon paa en runde inne paa det rommet som jeg delte med Gabriela og Ingvild. Jeg sov godt etter det, men det var mange i gruppa som ikke taklet det saa bra. Heldigvis knakk Brage og Leif senga si her ogsaa, saa de fikk bryllupssuiten hvor det var plass til litt flere paa gulvet og i den skitne, slitte sofaen. Heldigvis skulle vi bare ha en natt der. Neste morgen stod vi opp halv 5 og dro til Kelimutu. Veldig stilig - innsjoer oppi vulkankraterne som byttet farge etter humoeret eller noe. Veldig fint der, men vi rakk ikke soloppgangen. Ikke at det var noen soloppgang, det ble bare lyst. Litt overskya her.

Senere paa dagen splittet vi opp og dro hver for oss med gruppene. Jeg var paa gruppe med Hjalmar, Gabriela og Kristine, en veldig bra gruppe spoer du meg. Vi kjoerte en time paa bumpy, curvy roads til Detukeli, en liten landsby 1300 meter over havet. Satt paa bakplanet paa en pickup, veldig festlig. Hadde til og med egen sjaafoer, han hadde den beste latteren i hele verden, ingen tvil. Synd jeg ikke kunne ta bilde av den latteren, helt fantastisk var den. Vi bodde hos to katolske prester, paa prestegaarden, Father Stephen og Father Matheus. Kjempeaalreite karer, de var veldig morsomme, spesielt Stephen. En ordentlig festlig type uten noe som helst form for koordinasjon, som lo av alt og lata som han skjoente norsk selv om han nesten ikke skjoente engelsk en gang. Vi hadde det mye goey paa det presteoppholdet. De var utrolig aalreite, ga oss kjempegod mat, takket vaere de soete damene paa kjoekkenet, og var med oss over alt og saa til at vi hadde det bra. De laget avtaler for oss med intervjuobjekter og stod for mye av underholdingen. Sa vi at vi likte ananas, tok han opp telefonen og ringte en fyr med en gang, og en halvtime etterpaa var det levert en kartong med ananas, for aa si det saann.

Vi fikk ogsaa gjort mange intervjuer mens vi var hos prestene, de ordna og styra saa vi skulle faa intervjue mosalakier, distiktsledere, boender, laerere, kids og eldre, og var kjempeflinke. De tok oss ogsaa med til et bryllup, det var veldig goey aa ha sett. Store fester, hvor tradisjonen er at brudeparet ser paa festen fra en scene uten aa smile eller snakke med hverandre. De ser rett og slett ut som om de kjeder seg. I bryllupet, og ellers, for den saks skyld, serveres det lokal palmevin, arak, som lukter whitesprit, men som "bare" har 30% alkohol ("det er helt sant altsaa, bare 30 %!"), og de gamle mennene i bryllupet hadde ogsaa en slags tyggetobakk som ikke er tobakk, som gjoer at de blir helt roede i munnen (mest kvinner som bruker det egentlig, spesielt de eldre, men her var det eldre menn). Dette dyppet de i pulverisert korall som ga en "fin" effekt, for aa si det pent. De saa ikke helt gode ut de mennene, stakkars. Og brudeparet bare saa paa. Bruden var veldig pen.

Til bryllupet maatte vi kjoere motorsykkel, for veiene var saa daarlige at bil ikke var en mulighet. Og veiene var virkelig latterlig daarlige. Heldigvis var det mest nedoverbakker paa vei til. Det hadde ogsaa gaatt et jordras, saa vi maatte bare vente noen minutter paa at de skulle fjerne noe av gjoerma saa vi kunne kjoere videre. Vi kjoerte selvsagt ikke selv, men satt paa med innleide pojker med hver sin sykkel. Saa her var det bare aa klamre seg fast. Paa vei tilbake ble jeg bedt om aa bytte til en stoerre sykkel, jeg tror det var fordi jeg vingla saann med beina at han lille indoneseren jeg satt paa med foerst mista balansen ganske ofte. Paa vei tilbake var jeg forberedt paa hva som kom, saa da klarte jeg aa slappe av mer. Veien tilbake var ogsaa mer oppover enn nedover, og blaaroeyken stod, bokstavelig talt i mange av de bakkene, paa alle syklene. Man ble varm i rumpa! Vi maatte gaa en del ogsaa, fordi det var for bratt til at sykkelen klarte begge to. Veldig sikker paa at vi steila et par ganger ogsaa, men sjaafoeren min klarte seg fint. Jeg tipsa han godt da vi kom tilbake.

Paa prestegaarden bodde vi i et slags lite anneks med tre soverom og bad. Soverommene var helt greie, ganske smaa med en del insekter og myggnetting paa sengene (Kristine knakk den ene) som var hardere enn den i Kina. Dusjen var en hvit slange som var koblet paa vannroeret i bakken, saa vi maatte dusje ute i bikini. Tilskuere hadde vi ogsaa ofte, det er goey naar det kommer hvite folk til en liten landsby langt oppe i fjellet paa en oey faa turister drar til. Barna liker aa glo. Vi hadde toerkestativ ute hvor vi hang klaer til toerk og jeg hang bikinien min der etter vi hadde dusja. Naar vi kom tilbake en dag var det kaos utenfor - alt som hadde hengt paa toerkestativet hadde blitt slengt utover det hele og sarongen til Kristine var revet i to. Og bikinitrusa mi var borte. Vi tenkte at det var hundene som hadde gjort dette, men jeg skjoente ikke helt hva de skulle med min bikinitruse, saa jeg tenkte kanskje noen av kidsa hadde tatt den for morroskyld. Toppen var igjen, heldigvis. Et par dager etterpaa dusja vi igjen, og naar vi kom tilbake paa ettermiddagen var min reserve bikinitruse borte. Igjen. Denne gangen var det ikke noe annet som hadde blitt roert, men jeg orket ikke gaa rundt i gresset og lete - man vet jo aldri hvor det blir av saant. Naa har jeg to bikinitopper og ingen underdel - turen til Labuan Bajo og Komodo-oeyene hvor vi skal bo paa en baat i et par dager, kan bli ordentlig spennende. Satser paa at de har noe der.

I det siste har vi vaert i Bajawa, noen gikk opp vulkanen (ikke jeg), resten slappet av, I dag har vi reist til Ruteng og bor paa et nonnekloster. De stenger porten klokken ni, men det er en av jentene som har mistet noen greier og vi driver aa snakker litt med politiet og saant akkurat naa, saa vi to faar klatre over porten etterpaa. Nonneklosteret er rom-messig bedre enn et femstjerners hotell. Nesten synd vi bare skal vaere her i en natt. I morgen drar vi til Labuan Bajo, skal bli deilig med noen dager fri. Paa en baat. Med nesten hele gruppa. Stein, professor, er fryteklig overrasket over hvor sosiale vi er, selv etter saa lang tid sammen, men vi trives godt tror jeg. Er selvsagt noen smaating her og der, men vi er flinke saann sett!

Resten av reiseruten er: Yogyakarta, Java (bo paa gjestehus og i landsbyer hos lokalbefolkning), Kuala Lumpur med Pernille, Therese, Kristine og Ida i 5 dager, og saa London i 6 dager hos Tronnis. Gleder meg maks til resten, er slitsomt med intervjuer og opplegg hele tiden og skal bli deilig med litt ferie etter Ygogya. Og en frappucino paa starbucks. Jeg lengter og gleder meg til det.

Sjekk forresten ut flere reiseblogger fra folk i klassen, Lars er i Afrika og skriver her , mens de fire jeg skal til Malaysia med + B-Rage skriver her.

Takker for meg for denne gang, frytelig langt innlegg, jeg vet. Beklager det her med bilder ogsaa, jeg har saa mye aa vise frem. Jeg maa faa fikset noe, jeg skal komme med bilder en gang i loepet av turen. Lover. Vet ikke naar det blir nett neste gang.

Blogges!

Da var vi paa Flores, en stoerre oy med mye mer fattigdom enn Lombok. Det merkes! Her er majoriteten kristne, og i dag har vi vaert paa en presteskole for aa faa litt info om oya fra indonesiske katolske prester. I kveld er det planlegging og i morgen reiser vi videre til en annen by, Moni, vi er i Maumere naa.

Fredagen paa Lombok var en relativt daarlig dag, vi hadde daarlige intervjuobjekter, sjaafoeren kom ikke naar han skulle, saa vi maatte vente halvannen time paa han og kom ikke av gaarde foer klokka 6. Vi rakk fiskemarkedet og fikk se haiene foer de kuttet dem opp, det var hvertfall bra. De hadde hai i mange stoerrelser, den stoerste var en hammerhai. Det var kult! Vi var naert vitne til en mopedulykke, bilen vaar var nok en av grunnene til at de kjoerte ut av veien og hoppet ned i risaakeren, fikk mopeden oppaa seg. Det gikk bra, men det var ikke veldig morsomt. De landet ansikt foerst i risaakeren, men kom seg fort paa beina igjen. Sykkelen var jo viktigst, saa de vasket av gjoerma paa den foer de vasket seg selv. Det foerste sjaafoeren vaar gjorde var aa se om han hadde faatt ripe i bilen. Jeg spratt ut for aa se om det gikk bra, og det gjorde det absolutt, heldigvis. De landet mykt! Grunnen til at vi var noe av aarsaken var at vi hadde parkert i veikanten, som de gjerne gjoer her nede, og gutta skulle enten vaere kule eller mista styringa, de proevde hvertfall aa kjoere paa innsiden av bilen vaar, paa de 20 centimeterne med gress som var mellom bilen vaar og risaakeren, som laa en halv meter nedenfor. Jeg saa noe svart som foek forbi vinduet mitt der jeg satt og venta i bilen med de andre, og kvakk litt. Heldigvis var ikke doera mi aapen, da kunne det gaatt riktig ille.

Loerdag hadde vi oppsummering og avskjedsmiddag med guidene vaare, det var koselig. Holdt litt taler, ga bort gaver og sa hadet. Vaar syntes det var litt trist, hun begynte visst aa graate naar de skulle dra, stakkars. Men det var veldig koselig.

Soendag skulle vi fly til Maumere. Vi floey et lite propellfly til bali, det gikk fint, tok en halvtime. Saa floey vi et stoerre fly, med Batavia Air, til Maumere. Det at bare to indonesiske flyselskap faar lov til aa lande i Europa pga sikkerhet, er ikke noe jeg setter spoersmaal ved naa lenger, for aa si det saann. Batavia var ryanair paa indonesisk, bare vaerre. Null beinplass, kraesjlanding (gikk bra, men de som sov vaakna ganske fort, for aa si det saann, for det smalt) og venting i flyet i Kaupang eller noe saant, mens det kom paa flere passasjerer. Ikke en mye bedre landing i Maumere, men kapteinen sa i hvertfall unnskyld. TIl kabinpersonalet. Anyways, fremme i Maumere fikk vi bagasjen og dro til hotellet. Noen av koffertene og sekkene har blitt aapnet ett eller annet sted paa veien og Ida har blitt frastjaalet alle ledninger og ladere. Heldigvis hadde hun det mest verdifulle i veska, bortsett fra en ekstramobil. Resten har det gaatt bra med, men Therese har en mistanke om at de har stjaalet en Kleenex-pakke fra henne. Det ekke greit altsaa!

Paa hotellet vi bor paa naa deler jeg rom med Kristine. Rommene er stoerre, men litt daarligere standard. Jeg satte meg paa fotenden av senga i gaar og i natt har vi ligget i nedoverbakke begge to, for aa si det saann. Knakk sa det! Maten paa restauranten paa hotellet er ikke like bra, men det funker. Mye insekter og slikt, i dag har jeg kjoept med insektsspray!

I morgen drar vi som sagt til Moni. Heldigvis skal vi ikke kjoere bemo dit, bemoene her er i mye daarligere stand enn paa Lombok, og alle skal pimpe de noe helt vilt. De har gjerne flammer paa, lys og hoey musikk, femti tusen speil hos sjaafoeren, oertenogfoerti kosebamser paa dashbordet og doera aapen, selvsagt. De starter bilen med ledningene under rattet og i dag punkterte vi ogsaa. Det er alltid to gutter som sitter sammen med oss baki eller henger ut av doera naar det er fullt. Vi har lurt litt paa hva de gjoer paa turen naar de alltid er med, men vi fant det fort ut i dag naar vi punkterte. De var drevne paa aa bytte dekk, det er sikkert noe som skjer ganske ofte. Vi skal hvertfall kjoere aapne lastebiler, med tak og trebenker. I ca 8 timer. Vi tar en lunsjpause paa veien, Stein har bestilt grillet fisk til alle 25. Kult!

Vaeret er forresten fortsatt ganske vaatt, det regner i fleng, men det gjoer ingenting naar det er saa varmt uansett. Storkoser oss!

Jeg savner melkesjokolade, taco og hjemmelaget pizza, leverpostei og makrell i tomat paa speltbroed, norske sedler og 20-kroninger, et skap aa ha klaerne mine i, egen seng med to puter som ikke knekker naar jeg sitter paa den, egen laptop, iphone, folk som snakker norsk og mamma og pappa, men jeg tror ikke jeg har hatt det bedre paa lenge.

Gleder meg til aa se mer av hva denne oya, hjemoya til Emil, har aa by paa. Vet ikke hvordan det blir med internett fremover, det er som sagt veldig fattig her, men vi faar se hva som skjer!

Blogges!

Ingrid

Nå har vi vært 6 dager på Lombok, og til nå har det gått kjempebra. Vi bruker dagene til å reise ut til lokalbefolkningen for å intervjue dem om deres sosiale og kulturelle kapital og lokal utvikling, som er temaet for oppgaven/rapporten vi skal skrive fra feltkurset. Vi er 21 studenter og vi er delt inn i fire grupper. Hver gruppe har sin egen tolk som er fra Lombok og snakker lokalspråkene. Jeg er på gruppe med Therese, Kim, Silje og Katinka, og det fungerer veldig bra.

Det er mange etniske grupper på Lombok, og vi skal forsøke å intervjue noen fra hver gruppe. Det er sasak, som er den største etniske gruppen, jeg tror 88 % av befolkningen her er sasak. De er muslimer og har et system med sosial stratifisering hvor nobles er på toppen, så non-nobles og deretter commons, eller vanlige folk. På øya er det også hinduistiske balinesere fra Bali, Javanesere fra Java, arabere og kinesere. Vi har til nå intervjuet noen fra hver gruppe, og har begynt å konsentrere oss litt mer om levestandard og yrke når vi velger intervjuobjekter. Vi har intervjuet nobles, commons, professorer, sjåfører, balinesere, fiskermenn, arabere, kinesere, vevere og en tradisjonell healer, eller medisinmann om du vil. Det er veldig spennende, vi lærer masse om livet her nede og om de forskjellige folkegruppene. Kveldene bruker vi til å sitte i restauranten på det fine hotellet (3-stjerners, men veldig fin beliggenhet og fint område) og skrive sammendrag fra intervjuene

Hver dag har hver gruppe dratt til forskjellige deler av øya. Vi har til nå vært i vest, nord og sentral-Lombok, og i morgen skal vi til øst. I øst ligger det et fiskemarked hvor de skal ha hele delfiner, haier osv, men siden det tar to timer å kjøre og vi må være der tidlig, skal vi dra herfra klokken 5 i morgen tidlig. Heldigvis har vi en ålreit sjåfør, Rema, og en veldig grei guide/tolk, Leah, som går med på våre ønsker. Rema er en balinesisk turistsjåfør som driver sitt eget firma, og som gjerne vil selge oss alt mulig av turer man kan ta på denne øya, og til nå har han tatt oss med for å se aper og ringt og arrangert med flere intervjuobjekter, blant annet den tradisjonelle healeren. Leah er en engelskstudent ved universitetet på øya, som er like gammel som oss. Hun er sasak og kan derfor snakke 4 språk, sasak, indonesisk, engelsk og arabisk. Sasakere har forresten ett språk per klasse, noe som ødelegger litt for kommunikasjonen mellom de forskjellige.

På lørdag skal vi ha en oppsummeringsdag hvor vi forhåpentligvis får slappet av litt også, det er veldig slitsomt i varmen, mye inntrykk og det er ett eller annet som gjør at det kommer bølger med kraftige hodepiner nesten hver dag. Det sies at det kan være malariatablettene, men jeg tror det har noe med den intense varmen og luftfuktigheten å gjøre også. Malariatablettene gir hvertfall ganske ville drømmer, i natt drømte jeg at jeg blant annet måtte redde en and fra å drukne.

Ellers er det store bølger, halve stranda er borte allerede, og de skal ha kommet over gjerdet og inn på hotellområdet i dag også. Det og lyden av bølgebruset når man skal sove har også bidratt til ganske ville drømmer om tsunamier, men hittil har det gått bra. Hotellet er heller ikke veldig stabilt når det gjelder elektrisitet, her om dagen var det skikkelig storm med regn, lyn og torden, og strømmen gikk flere ganger på hele hotellet. Ikke veldig gøy å sitte i bekmørket og vente på at de absurd store gekkoene her skal krabbe på en. Etter det har strømmen gått flere ganger, men den kommer som oftest på igjen etter et par minutter.

Indonesere er generelt veldig fine mennesker, de har et veldig godt samhold seg i mellom. De er veldig åpne og gjestfrie, og det er tradisjon for eksempel hos sasakene at man går på besøk til hverandre selv om man ikke kjenner hverandre, setter seg ned og prater. De har slike tradisjonelle uthus, eller lysthus om du vil, på påler, som de har utenfor husene og bruker når de får besøk. Ellers er solidaritet veldig viktig, de har flere nettverk som de kaller for Arisan hos sasakene, hvor de samler penger i en pott og låner ut til de som måtte trenge det. De ansatte på hotellet er også veldig bra mennesker, de er alltid hyggelige og noen av de har vi det veldig morro med. Ikke alle snakker engelsk, men vi har jo Leah og Emil, en indoneser fra Flores som jobber som vår professor, Stein, sin personlige assistent her nede.

På søndag skal vi opp tidlig igjen, og fly til Maumere med mellomlanding i Denpasar, Bali. Maumere er "hovedstaden" på øya Flores, som vi skal være på i omlag 2 uker. Jeg skal se om jeg får lagt ut litt bilder og blogget litt mer før vi drar til Flores, men jeg kan ikke love noe.

(Beklager rot i innlegg og grammatiske feil, jeg har det med å skrive det akkurat det jeg tenker i hodet, og det blir ikke alltid så korrekt eller i riktig rekkefølge. Håper dere henger med for det!)

Må takke for alle kommentarer også, det er alltid veldig trivelig, og kommenter gjerne mer. Kan se det er litt fler enn jeg trodde som følger med, så jeg vil gjerne vite hvem dere er!

Blogges!

Ingrid

Turen til Indonesia gikk greit, selv om jeg måtte reise alene. På flyet fra India ble vi forsinka med 3 kvarter, noe som passet dårlig med min transittid på en time fra Malaysia. Jeg kom i prat med en søtt søskenpar fra New Zealand på turen, så det gikk greit. Eneste kjipe var at en mann gikk forbi meg mens jeg hadde albuen ute mot midtgangen, så jeg var bort i han. Jeg sa unnskyld og smilte for å se at det var greit, han smilte tilbake. Så begynte denne mannen å gå forbi meg flere ganger, og hver gang var han "tilfeldig" borti meg, en gang strøk han meg til og med over håret. Fryktelig ubehagelig, men da jeg reiste meg opp og stod ved siden av han, og han så at jeg var ca 2 meter høyere enn han, så jeg ikke noe mer til den mannen.

Bodde en natt på 5-stjerners i Jakarta, veldig deilig, selv om jeg bare fikk 7 timer der. Der hadde Ann Kristin vært i 2 dager allerede. Dagen etter, i går, fløy vi videre til Lombok, sjekket inn på hotellet, eller bungalowene, på stranda og gikk og la oss med en gang. Har sovet 16 timer i natt, fryktelig deilig. I dag har vi vært i sentrum og handlet, og venta på at de andre skulle komme. Det har de nå, og det er veldig koselig. Klokken er nå halv 6, vi har hatt infomøte og skal møtes klokka 7 for å spise middag.

Indonesia er veldig likt India på mange måter, det er folk over alt, alle kjører skuter (som det egentlig ikke er noen aldersgrense på, så kids på 12 putrer rundt her også), det går kuer over alt og spesielt høns er det mange av. Hotellet er helt fantastisk. Jeg og Ann Kristin deler en liten bungalow med bad og seng, vi har til og med ac. Veldig deilig. Temperaturen ligger på rundt 30 og det er en luftfuktighet på tusen millioner. Jeg vet ikke helt hvordan man måler det, men det er mye hvertfall. Dessuten er det regntid, så det er mye overskya og akkurat nå regner det. Men det regner visst stort sett bare på ettermiddagen. Det er palmer over alt, og hadde det vært sol tror jeg ratt det hadde vært paradis på jord, hvertfall tilnærmet. Stranda er 10 meter unna og havet er ganske klart, selv om det er mye bølger.

I morgen begynner vi første dagen av opplegget, det kommer til å bli spennende! Det er en del i klassen som har med seg laptop, så jeg skal se om jeg får lagt ut noen bilder snart.

Blogges!

Ingrid

India er et merkelig land. Geiter, kuer, griser, sauer, hunder og hester gaar rundt i gatene. I hovedstaden! det er veldig skittent og stoevete, og folk skal alltid se paa oss som er annerledes. Men det er veldig morro ogsaa!

Foerste kvelden i Delhi spiste vi paa restauranten paa hotellet, Grand Peepal (!), foer vi la oss. Vi hadde jo litt jetlag og var slitne etter den 10 timer lange flyturen.

Andre dagen ble vi tatt med av en fyr som jobber paa hotellet til et turistkontor rundt hjoernet. Der fikk vi tilbud om en tur som dette:

3. Januar: Delhi day tour

4. januar: Jaipur

5. januar: Agra

6: jan.: Delhi

7. januar: flyplasstransport

Privatsjaafoer, transport (6 timer mellom hver by), hotell og frokost for 1350 per pers, vi slo til paa det. Det er ikke nok aa se i Delhi til at vi skulle blitt der alle dagene, og vi hadde jo tenkt oss til Agra paa en eller annen maate uansett. I og med at vi har forhaandsbetalt hotellet i Delhi, har vi det som lagringsplass hvor koffertene vaare ligger mens vi reiser rundt.

I gaar var vi i Jaipur, det var veldig goey. Der saa vi paa City Palace og litt diverse annet, inkludert et slott som stod midt ute i innsjoen, typ halvveis under vann, men det mest spennende vi saa var et tempel som laa langt inne mellom fjellene, hvor det var veldig lite turister. Det var oss og 4 andre naar vi var der, og nesten aldri noen som kom dit ellers. Dette tempelet var 900 aar gammelt, veldig fint og fullt av aper. Aper over alt. Flere hundre av dem. Folk matet dem med bananer og naan, det var veldig stilig. Noen menn ropte paa apene, saa kom de loepende nedover fjellet for aa faa mat, sikkert flere hundre av dem. Og tempelet var veldig fint. Det var veldig goey aa se noe som ikke alle faar se, og spesielt en saann liten landsby hvor tempelet er hovedpunktet. Vannet i tempelet, i fontenen, brukte de til aa bade i, selv om det var fryktelig skittent.

I dag tidlig, foer vi dro til Agra, fikk vi ri paa elefant! Det var kjempegoey. Ingrid var veldig redd for aa dette ned, for det er jo ganske hoeyt opp og vi kan ikke si vi satt saann kjempegodt sikra, men det gikk veldig fint. Ingrid syntes det var goey etterpaa! Den egentlig 5 timer lange turen til Agra ble plutselig til 6 fordi veien var stengt mange steder og hadde vaert det i 20 dager. Alle lastebilsjaafoerene stod og ventet paa at veien skulle aapne igjen, noe de sikkert hadde gjort lenge, men siden vi hadde liten bil kjoerte vi av veien og paa de mest humpete grusveiene jeg har vaert med paa. Vi kjoerte paa smale veier som ofte var dekket i avfoering fra dyr, for aa si det saann, i tillegg til vann. Men veien gikk gjennom mange forskjellige smaa landsbyer hvor de veldig sjeldent saa turister, og det var kjempekoselig fordi da loep alle barna etter bilen og alle, baade voksne og unge skulle vinke hele tiden. Kjempekos!

Fremme i Agra dro vi rett til Taj Mahal. Smule irriterende at alle skal ta bilde av meg hele tiden, spesielt menn. Beste hadde vi i gaar da en indisk dame kom bort til meg og sa: "Mannen min synes du er veldig pen, kan jeg ta bilde av deg med han?". Jeg velger aa ikke kommentere akkurat det noe mer her naa. Anyways, i dag har jeg posert for sikkert 10 familier/personer, og til slutt ble jeg litt lei. I tillegg er ikke Ingrid helt frisk, hun fikk gjaeret appelsinjuice paa hotellet i Delhi i gaar til frokost og har vaert uggen og kastet opp litt i dag. Vi haaper det blir bedre i morgen. Taj Mahal var helt fantastisk, det ser akkurat likt ut som paa bilder, men det var litt kult aa vaere der for det. Veldig mye turister der, vi moette til og med nordmenn. vi skulle egentlig til Agra fort, men i og med at ingrid er daarlig og jeg begynte aa bli veldig irritert paa selgere som ikke kunne forstaa at nei betyr nei, dro vi til en restaurant hvor stroemmen gikk 2 ganger mens vi spiste, og til hotellet etterpaa, hvor jeg sitter akkurat naa.

Vi tar Agra fort i morgen i stedet, foer vi starter paa den 6 timer lange turen tilbake til Delhi med vaar skikkelig aalreite sjaafoer. I delhi kommer vi til aa pakke kofferten og kanskje gaa ut paa markedet en tur. 7. januar gaar turen til Indira Gandhi International Airport klokken hal;v 8 om morran, da mitt fly til Jakarta gaar 12.45 og Ingrids til Oslo 10.40.

Kommer nok ikke til aa blogge noe mer foer Indonesia, men det mest spennende har jo allerede skjedd!

Blogges!

Ingrid og Ingrid (neste gang bare 1 Ingrid)

Det første vi gjorde i dag var å ta t-banen til teknologigata, som jeg ble anbefalt å dra til av klassevenninne Ngoc. Det var en gate med mange butikker som kun solgte elektronikk, spill, data, kamera, musikk, og ikke minst Manga. Manga er veldig populært her i Japan, de har butikker og kafeer for det over alt. Utenfor en mangabutikk i teknologigata, som heter Akihabara for de spesielt interesserte, fant vi slike face in hole-pappgreier, og hadde det veldig morro med de. Jeg synes det så litt bra ut, jeg!

Anyways, på Akihabara var det jeg som var i himmelen og Ingrid som beholdt beina på jorda. De hadde jo så mye morsomt! Men fryktelig mye ubrukelig også. Jeg kjente jeg kunne brukt timesvis i denne gaten, men Ingrid synes det ble litt kjedelig, så vi dro videre til Ueno etter et par timer. På Ueno var det et slags marked igjen, med masse butikker og boder som hadde litt av hvert. Men det er mye av det samme som går igjen hele tiden. Spesielt sko er det fryktelig mye av. Og vi finner begge to ganske ofte sko vi liker. Men å tro de har vår størrelse er en blemme vi har gått på et par ganger. Når Ingrid og jeg henholdsvis har 41 og 41/42 i sko, ler de bare av oss når vi spør om de har noe større enn LL, som er 24,5-25 cm (41 er rundt 27 cm). Så sko har vi dermed gitt opp (bortsett fra sånne internasjonale greier, jeg har jo tross alt kjøpt meg et par converse), men det er allikvel gøy å titte. :)

Etter Ueno, hvor vi ENDELIG fant postkort (som tydeligvis ikke er så vanlig her), dro vi til Shinjuku, som ifølge Lonely Planet skulle være en gate hvor alt som er typisk for moderne Japan er samlet på ett sted. Og det var det vel også. Men for oss var det egentlig bare enda en shoppinggate med masse mennesker, mye lyd og lys og varer over alt. Igjen, gøy å ha sett, gøy å ha vært, men vi var slitne etter en lang dag og valgte å dra tilbake til nærområdet vårt, hvor vi hadde funnet en koselig restaurant som vi hadde lyst til å dra på.

Paa den restauranten hadde de ikke veldig god mat, og i Japan er det hoeflig aa slurpe nudlene. Jeg fikk virkelig ikke til det, og sprutet nudelsaus over hele Ingrid som satt paa andre siden av bordet med sin grillede kylling hvor tilbehoeret var salt. Etterpaa dro vi paa karaoke, for man kan da virkelig ikke vaere i Japan uten aa synge karaoke?! Kjempegoey, Ingrid tok av. :D

Bilde fra Akihabara.

Nyttaarsaften vaar var helt konge, vi dro tilbake til de stedene vi synes var morsomst p[aa dagen, og paa kvelden delte vi en Moet og dro til Roppongi for aa feire. Vi fikk plass ved baren paa Fridays hvor vi snacksa litt og telte ned til midnatt med de der. Rett etterpaa gikk vi ut, og det var virkelig fest i gatene. Vanvittig kult, folk var helt ville! De hadde lyst opp Tokyo Tower med "2011" osv, veldig stilig. Eneste som var kjipt var at de ikke hadde noe fyrvaerkeri! Vi moette andre turister fra Fiji, New Zealand og Estland og feiret med de, vi var ikke hjermme foer halv 7 paa morran. En av de beste nyttaarsfeiringene evar.

Paa nyttaarsdagen ville vi dra til keiserpalasset, men det var stengt. Hvorfor? Fordi hele Tokyos politistyrke satte opp kjegler som skulle vaere koesystemet til dagen etter, 2. januar, som er 1 av 2 dager i aaret hvor keiseren kommer ut for aa hilse paa folket. Saa da dro vi til Disneyland. (alt er stengt 1. januar, en skikkelig helligdag i Japan). I disneyland var det pakka med folk, vi stod en time i koe for aa kjoere en berg og dalbane, mye mer enn det fikk vi ikke tid til. Vi dro tilbake til leiligheten, pakket og la oss., og 2. januar floey vi til India.

ingrid og Ingrid

Nyttår i Japan er en svær greie, og her kan du lese litt om hvordan de feirer! I kveld skal vi spise ute, til Tokyo Tower hvor det ligger et tempel rett ved siden av for å telle ned, og deretter ut i Roppongi som er området hvor flest utlendinger henger på dager som dette.

På nyttårsaften, er det tradisjon at templenes klokker skal lyde 108 ganger ved midnatt. Buddhister tror at menneskeheten har 108 alvorlige synder eller "defilements" , og at klokkene lyder 108 ganger er for å frigjøre mennesket fra disse syndene på deres vei inn i det nye året. I tillegg er det viktig å vaske alt av lokaler, både offentlige og private, inne og ute, utvendig og innvendig, slik at man skal gå inn i det nye året med renhet. På nyttårsaften spiser japanerne nudler, som er lagd av bokhvete og derfor er noe helt annet enn nudlene de spiser ellers i året. Dessuten er de ekstra lange, og det er kanskje det viktigste med disse nudlene, da det å spise disse på nyttårsaften er et ønske om et langt og lykkelig liv. Fyrverkeri ser det derimot ut tll at det er lite av..

1. januar er kanskje den viktigste dagen i året i Japan. Alt du gjør første januar er det første du gjør i det nye året, og derfor vil det prege hvordan resten av året utarter seg. Derfor er det også mange familier som står opp grytidlig for å få med seg den første soloppgangen i det nye året. Derfor er det også stengt stort sett over alt i Japan. Så vi har bestemt oss for å dra til Disneyland 1. januar, for da skal det visst være ganske spektakulært show der.

En annen tradisjonsrik mat er moshi. Det er ris som er kokt, knust til det blir klissete, og deretter formet i klumper.  og med at denne massen er så klissete, har den lett for å sette seg fast i halsen. Mange mennesker dør faktsk av dette hvert år (!). Noen som ikke var oppe for å se soloppgangen kanskje?

Fra 31. desember til 4. januar skal det ikke lages noe mat i noen hushold, de lager mat som enten er sur, søt eller tørket og som ikke trenger kjøleskap på noen dager (bakteriebombe?). Dette er tradisjon, og mange bestiller denne maten allerede i oktober, selv om skikken egentlig er å lage den selv.

Nå skal vi ut å feste, vi ringer inn det nye året (bokstavelig talt) 8 timer før dere hjemme i Norge.

Godt nytt år til alle, familie og venner, bekjente og ukjente. Håper dere alle får en fin nyttårsfeiring!

Blogges i 2011! Ingrid og Ingrid.